Det var "digital historiefortelling" jeg søkte stipend for, ut fra en tanke om å bidra til morgenbladet.no med noe jeg har laget selv, i alle ledd. Samtaler med digitalt mer drevne kolleger, og fotografer, overbeviste meg om at det første jeg burde lære i grunnen var å fotografere.
Det ble et intensivt kurs i New York, i regi av fotografen Steve Simon, som markedsfører seg noe storslagent som "the passionate photographer", men som presenterte et opplegg jeg synes skilte seg positivt ut som journalistisk orientert, i mylderet av fotokurs, hvor jo mange fremstår som matsafarier og spa-opphold.
Steve Simon er selv mangeårig avisjournalist og -fotograf fra Canada og forstod på en imponerende måte hvordan han måtte snu mitt hode fra å tenke skriving til å tenke bilder når vi kom til et sted/kom til folk.
Det ble seks intense dager fra tidlig morgen til sen kveld, langt utover det oppsatte programmet, med base i et "loft" i Chinatown, hvor vi kunne komme og gå mellom oppdragene.
Jeg har ikke vært så revet med av noe jobbmessig siden, tja, studentradioens dager.
Del to hadde jeg bestemt at skulle bestå av å praktisere dette på egen hånd, men med noen dagers individuell veiledning fra en lokal fotograf, tenkte jeg. Jeg fór til Mexico, til Isla Mujeres. Men fotografen jeg hadde avtalt med, viste seg å være bryllupsfotograf, og jeg hang med et par ganger, men det var bare på lat, det var for fjernt for meg, og vel også for Morgenbladet, slik vi kjenner det. Dertil kom været: Tropisk regn, voldsom vind, totalt kaos, stengte veier, innstilte ferger, nedbørsrekord i karibisk Mexico. Jeg dro fra øya etter fem dager, til fordel for Mexico City, hvor jeg tok for meg Steve Simons lærebok, "The passionate photographer. 10 steps toward becoming great." Jeg holdt på med et par trinn pr. dag. Jeg hadde trengt hundre dager for å bli sånn passe. Men igjen: Det var forfriskende å bevege seg rundt i journalistisk modus, å jobbe seg inn på steder og folk, bli hekta, uten å tenke tekst først.
Å jobbe med fotograf er oftest et stort gode, men det er jo et knapphetsgode, og jeg synes ofte det er ødeleggende, å være på reportasje med en lokal fotograf jeg ikke kjenner. Blir for mange hensyn på en gang. Det jeg håper å ha lært til bruk på jobb, er å sette av tid til foto.
Steve Simons opplegg var nyttig særlig ved at han la stor vekt på fotarbeidet, "to work it!", der noe skjedde. Selv var han et lærerikt syn i så måte, blant annet da vi var innenfor sperringene og blant celebriteter under den store Columbus Day-paraden langs 5. aveny . I andre sammenhenger ble vi derimot drillet i å plassere oss gunstig lys- og bakgrunnsmessig, ut fra hvor hendelser kunne tenkes å oppstå, og så bare vente. Det kom flere aha-opplevelser ut av dette siste, og aha-opplevelser sitter jo.
Steve Simon var en glimrende pedagog, både entusiastisk og interessant i måten han snakket om foto på. De fleste av de 9 kursdeltagerne var avanserte fotografer, ikke journalister, de snakket helst om utstyr og teknikk, men kurslederen var svært opptatt av å gjøre oppgavene og gjennomgangene relevante for meg. Han understreket da også stadig at han har sin faglige identitet som journalist, og at han ikke primært er"Nikon-mann" (noe han også er.) Jeg kjøpte forøvrig et lite kamera, Olympus Stylus 1s, som han hadde stor sans for.
Opplegget med å betale en lokal fotograf i Mexico gikk i vasken dels på grunn av språklige misforståelser, dels på grunn av regn. Men tanken var hele tiden også å bruke mye tid til å praktisere på egen hånd, og det fungerte.
Minus: Kurset i regi av "The passionate photographer" var kostbart i seg selv, ca. 16 tusen kroner, og overnatting New York er jo dessuten dyrt.
Sjekk Steve Simons nettsider for info om kommende kurs, anbefales på det varmeste.