"The Power of Narrative" i Boston

Jeg reiste til Boston University for å delta på konferansen “The Power of Narrative”, den største i sitt slag i USA. Konferansen ble holdt for 17. gang, og samlet de fremste amerikanske miljøene for fortellende journalistikk. Både innen avis, nettverden, radio og TV. Representanter for nye digitale kanaler og content marketing fantes også på deltakerlista.

Gjennom foredrag, paneler, debatter og presentasjoner av fortellende journalistikk på alle mulige plattformer, så man på fortellingen som redskap i et svært presset medielandskap. Kommende trender innen historiefortelling ble også viet plass. Kurset og konferansen går over tre dager, og springer ut fra Bostons sterke fagmiljøer i journalistikk. Konferansen holdes på Boston University, som gjennom årenes løp har rike tradisjoner innen undervisning og utvikling av narrativ og fortellende journalistikk.

Det faktum at konferansens omdømme (inntil 2007 het den “Nieman-konferansen”) er sterkt, trekker en mengde anerkjente foredragsholdere fra primært USA, men også utenfra. De aller fleste delegatene er amerikanske journalister. Et fåtall europeiske, av dem to-tre fra Danmark, var påmeldt, i følge rapportene.

Den overbyggende tematikken for konferansen var definert slik: “Det handler om å skape sterke historier i en skiftende, kompleks verden - ofte referert til som "interaktiv historiefortelling". Med de gamle modellene innen journalistikk i oppløsning, hvor tradisjonelle trykte aviser og magasiner preges av nedbemanning, må man stille spørsmålet: Hvordan skaper du engasjerende historier på tvers av ulike plattformer og enheter når det føles som om grunnen under deg alltid vakler?”

For å gi et lite riss av det rike og varierte programmet av innlegg fra prisbelønte spaltister, journalister og mediepersonligheter i USA: Man fikk et sterk åpningsforedrag fra journalisten Theo Padnos, som ble holdt i al-Nusra Front-fangenskap i to år, før han kom seg fri og skrev sin episke beretning om det i New York Times.

Masha Gessen, Putin-biograf og forfatter av dokumentarboka om Boston-bomberne - Tsarnaev-brødrene - ga en solid innføring i hvordan man skriver om utilgjengelige temaer og personer, og hvorfor det å skrive seg rundt avvisende intervjuobjekter faktisk kan være en god ting.

Et foredrag med den populære tittelen "ti måter å fortelle historier på, og de fem elementene som trengs for å garantere at din historie får full gjennomslagskraft" var et annet eksempel på en godt besøkt sesjon.

Man så ellers på narrative strategier for lengre non-fiction. Joshua Wolf Shenk presenterte metoder fra en rekke litterære mestere, inkludert David Foster Wallace, Joan Didion og Ian Frazier. Leslie Rubinkowski så på bruk av fortellerstemmer og andre verktøy for å presentere sitt best mulige "selv" til publikum. En sesjon av konferansen belyste hvordan man kan finne veier inn og få stor tilgang i researchen til fortellingen. Det sterke panelet besto blant annet av Sarah Koenig fra Serial. Og sentralt i en seminarbolk var: “Så du har hentet inn en fantastisk historie? Historien er ikke nok i seg selv. Hvordan har du tenkt å forvalte den og fortelle den? For en ting er hva du finner. Hvordan du formidler funnene noe annet.” Det var debatter om utfordringer ved fortellinger innen krimjournalistikkens verden. Man så på memoarens kraft, under mottoet: "Noen ganger er den mest fengslende historie du kan fortelle, din egen" Beth Schwartzapfel snakket om å dra seg “bort fra flokken”. Om å finne en vinkel som ingen andre dekker. “Og hvordan skal man overbevise redaktøren om å la deg kjøre den saken?” Man tok for seg tegningen som illustrasjon i litterær journalistikk og dokumentarprosa. Kunstneriske nyskapninger når man beveger seg inn i den digitale tidsalder. Den grafiske journalisten Dan Archer snakket om hvordan medier kan gjøre sine historier mer tilgjengelig og hardtslående gjennom visuell historiefortelling, og viste fram eksempler på virkningen slikt arbeid kan ha, ved å fortelle sanne historier gjennom tegneserier, transmedia og virtuell virkelighet. Ingrid Kopp utforsket mulighetene og utfordringene som ligger i disse nye formene for historiefortelling - i skjæringspunktet mellom dokumentar, journalistikk, formidling - og gaming. Med eksempler fra flere vellykkede web-dokumentarer. Hvordan lengre fortellinger i sosiale media og multimedia var egnet til å styrke den totale dekningen av et saksrigg, sto også på agendaen. En sesjon gikk på hvordan man kan fortelle sanne historier kortere og bedre, og på hvordan man kan eksperimentere med forteller-teknikker i sosiale media, som Instagram-noveller fra nyhetshendelser. Narrative teknikker for å få historien ut i en digital verden ble også belyst. Et annet panel diskuterte intervjuteknikker og hvordan man skal stille de riktige spørsmålene. Og i et tredje rom snakket man om betydningen av “stemmen din” i fortellingen: "Hvordan velge den, bruke den, og hvorfor?". En sesjon gikk på hvordan man kan skrive dype og troverdige fortellinger om og fra subkulturer. New York Times Magazine-skribent og forfatter Benoit Denizet-Lewis delte idéer fra mer enn et tiår med portrettering av folk som er "oversett, latterliggjort eller foraktet", inkludert transkjønnede og narkomane. Til slutt, som siste sesjon på søndagen, snakket stjernen fra podcasten Serial og This American Life, Sarah Koenig, halvannen time om hvordan verdenssuksessen Serial ble til.

Jeg er fortellende journalist i Dagbladet Magasinet. I en omskiftelig, hektisk periode i media, med en rivende utvikling, vil historien og fortellingen bli enda viktigere. Fortellingen vil aldri dø. Den vil forbli sterk. Men måtene det fortelles på, og plattformene det fortelles på, er absolutt i endring. For meg som jobber med journalistikk i magasinformat, er konferansen høyst relevant – for å holde meg oppdatert på trender innen storytelling og på innovative måter å fortelle på. Man vil alltid søke informasjon om nye verktøy som kan være aktuelt å ta i bruk. Jeg har i høyeste grad interessert meg for denne delen av journalistikken, som man ser brer kraftig om seg, både digitalt og på print. Amerikanske miljøer ligger tradisjonelt sett helt fremst på narrativ journalistikk i verden. Derfor ble dette seminarprogrammet ekstra attraktivt og spennende for meg. Og selvsagt har man også konstant lyst til å formidle bedre, skrive sterkere, uttrykke seg finere. Her fikk man noen gode veiledninger i så måte. Kurset er meget vel ansett og samler hvert år noen av USAs fremste fortellende journalister og forelesere innen temaet narrativ journalistikk.

Konferansen ga meg enormt mye input, og jeg returnerte til Norge som nyfrelst, på den fortellende journalistikkens vegne. Foredragsholderne holder et jevnt høyt nivå, variasjonen er god, debattene og panelene meget godt sammensatt. Man knytter også kontakter, noen leder sågar til konkrete samarbeid på tvers av landegrensene. Konferansen har et omfattende program, og det er veldig mye flott innhold. Men det gjelder å forberede seg godt når man må velge og vrake blant foredrag som holdes samtidig. Man kunne også med fordel hatt en oversikt over delegater, som SKUP har og andre konferanser innen musikk og kultur har, for gjøre det lettere å danne nettverk med journalister og media før, under og etter konferansen. Dette også fordi det - foruten en enkel, men hyggelig mottakelse fredagskvelden – ikke finnes noen stor, naturlig sosial møtearena som for eksempel på SKUP og Mediedagene i Bergen. Også siden man bor på vidt ulike hoteller, og ikke på selve konferansearenaen (Boston University), hadde dette vært en ídé. Rapportene om neste års konferanse går allerede i den retning; at det i tillegg til det fullspekkede faglige programmet også blir noen flere organiserte, sosiale settinger.

Det finnes opp mot fem alternativer på hver timelange tidsbolk, og det kan være en utfordring å velge det som er aller mest riktig for deg. Bruk god tid på planlegging av de tre ulike dagene. Les gjerne litt om og AV foredragsholderne og paneldeltakerne i forkant (eller se og lytt). Ved et par anledninger utvekslet jeg notater og opptak fra foredragene og seminarene med andre delegater og journalister, etter at vi på forhånd avtalte at "om du går dit, får jeg med meg det andre seminaret”. Ha gjerne Twitter (#NarrativeBU) oppe slik at du ser hva andre velger å belyse av hva som blir sagt. Og et økonomisk lite tips til slutt: Jeg mottok selv 13 600 kroner i støtte fra Stup. Meget kjærkomment, men det holder nok ikke til å finansiere hele denne reisen og dette oppholdet:)