Den digitale revolusjon - overordnet og ultralokalt

Utgangspunktet var en søknad om å få delta på MBL-stup sitt kurs "Neighbourhood News". Jeg søkte først prosjektstipend i NRK Stup, fikk det innvilget, og deretter fikk jeg avslag på kursplassen jeg håpet på. Jeg meldte meg på samme konferanse som mine MBL kolleger, og benyttet den dårlige beskjeden til å planlegge mitt eget opphold. Jeg ville se på den digitale revolusjonen i mediebransjen med spesielt fokus på lokale nyheter. Jeg startet i Silicon Valley og endte på en liten konferanse i Chicago. Det bærende i studier og observasjoner var møte med en rekke mennesker som står midt i en helt ny arbeidshverdag på grunn av endringen i bransjen og hele verden, med bakgrunn i digitaliseringen.

*Studenter og professorer ved Berkeley Journalism. Alle overbevist om hvor viktig journalistikken er for samfunnet de lever i. Alle optimister, med ønske og lyst til å fortelle viktige historier. Jeg fikk oversikt over mediebransjen i USA, trender, analyser, forslag til hva jeg kunne lese og høre på, et historisk tilbakeblikk på digitaliseringens historie, workshop med masterstudenter som planla oppgaven de skulle levere i høst. "Is my story worthy of video?"

*Den 34 år gamle Kate Scott; Sportsjournalist og kommentator som konkluderte med: I am an old woman in this industry... Hun fortalte om det store antallet høyt kvalifiserte journalister som har mista jobben i USA - og om nettstedet som har leid dem inn igjen: "The Atletics" har bare seniorer og folk med lang erfaring på lista over de som skriver og analyserer sport. Interessen for nettstedet har eksplodert de siste månedene.

*Dama som jobber i Facebook - som ikke ville ha navnet sitt i denne rapporten fordi hun jobber med å avsløre menneskehandel i Facebook. Hennes bekymring: Om de unge ekstremt flinke og innovative vet hva det er å jobbe hardt. De som tar med skittentøyet og ungene til jobb, skittentøyet blir rent mens de jobber, og ungene er i gratis Facebook barnehage. De som kan komme og gå som de vil, ha ferie så lenge de vil, så lenge de leverer - vet de hva det er å virkelig jobbe hardt? Det lurer hun på. Hun forteller om han hun kjenner som mista jobben i Google, ikke fordi han ikke leverte, men fordi han var så dyktig og hadde skapt så innovative systemer at hans egen jobb var blitt overflødig.

*Dama som tok et oppgjør fra talerstolen på konferansen i Chicago, et oppgjør og opprør mot klasseskillet i journalistikken. 95 prosent av journalistene i USA har en høyere utdannelse, mens det bare gjelder 25 prosent av amerikanere flest, dama som skapte storm da hun fortalte at hun, med utdannelse fra Stanford, var gift med en søppelbil kjører. Hun kastet ransakende og velformulerte stikk ut i salen, om hvor viktig det er å tørre å lage journalistikk på det som er viktig for folk flest. Heather Bryant framstod som en liten mektig kjempe som gjorde sterkt inntrykk.

*Kunnskapen om den stadig voksende "news desert" i USA, stadig flere lokalsamfunn uten en eneste redaksjon i mils omkrets. Ingen journalistikk - og korrupsjon øker.

*"The Tylor Loop", det blå, blå lille samfunnet Tylor, som, ifølge redaktøren som startet sin egen lille avis, trengte et alternativ til den blå, blå avisa. The Tylor loop produserte enkel, men kraftfull journalistikk som "The Taco tour of Tylor", av Tasneem Raja.

*Stephanie Murray som leder Center for Cooperative Media Center, som fortalte om samarbeidsprosjekter mellom ultralokale små redaksjoner, der de sammen satt fokus på for eksempel forurensning lokalt. Og så videre, med mer - Jeg har studert State Of The News Media, hørt på podkaster, lest om ultralokale nettsider, om lukkede nye sosiale medier der bare de som bor i et nabolag har tilgang.

Tre hovedgrunner: 1. Jeg har jobbet som journalist i NRK Sørlandet, helt siden den tiden vi redigerte lyd på spolebånd. Reisen derfra har hele tiden vært motivert av en lyst til å lære og et ønske om å henge med i svingene etter hvert som utviklingen i bransjen gikk fremover. Jeg var den første som startet med selvkjør i NRK Sørlandet, den siste lærdommen jeg har tvunget inn i hodet er filming og redigering på mobiltelefon. Jeg har vært en journalist med hjerte for å sterkt ønske om å ta vare på den lokale journalistikken fordi jeg er overbevist om at den er avgjørende for demokratiet.

2. I dag er jeg tillitsvalgt på heltid, og i den jobben kjenner jeg det enda viktigere enn noen gang å forstå mekanismene i den digitale transisjonen. Jeg representerer medlemmene våre i utviklingsarbeid i regi av NRK, det siste året har jeg vært med i gruppa som har jobbet spesielt med distriktskontorenes digitale relasjon til publikum.

3. Som både tillitsvalgt og lokaljournalist er jeg opptatt av og nysgjerrig på NRK som samarbeidspart med lokale og regionale mediehus. Derfor mente jeg det var relevant for meg å være på konferanse sammen med lokale redaktører, nyhetssjefer og journalister.

Alt i alt har det vært et svært givende og vellykka studieopphold. Både den delen der jeg var aleine i San Francisco området i fem dager, og dagene jeg var sammen med kolleger i lokale mediehus på konferanse i Chicago. Det som har fungert veldig godt for meg er kombinasjonen mellom tida aleine og tida sammen med andre. Jeg har truffet folk, men jeg har hatt morgen, middag, kveld og natt aleine. Jeg har rett og slett studert. Tenkt, lest, hørt på podcaster, observert, trålet internett.

Når det gjelder konferansen: Ærlig talt litt skuffa i utgangspunktet, fordi alt den første dagen handla veldig mye om amerikanske tilstander som har liten overføringsverdi. Men etter at jeg skjønte at jeg måtte løfte blikket og fokusere på de andre historiene, ble det veldig bra, og hele turen til sammen ble akkurat det jeg hadde håpet på: En fordypning i noe jeg ikke har hatt tid til å fordype meg i. Jeg kunne kombinere et større overblikk, et stort bilde, med de historiene som kom fra det ultra lokale. - eller "hyper local" som de sier i USA :-) I tillegg var det svært nyttig å treffe de andre fra små lokale medier.Midt i stormen om NRK i norske medier, fortalte alle jeg møtte der om utelukkende positive erfaringer med et stadig større samarbeid med NRK lokalt.

Hva jeg har lært? Jeg har en dypere forståelse av hele den digitale revolusjonen. Hva det betyr for bransjen vår, men egentlig for hele livet. Flere ganger tenkte jeg på parallellene mellom den industrielle revolusjonen og det som skjer og har skjedd nå. Og på kafeer, gatelangs og i møte med mennesker i Mountain View og Paolo Alto, der det mektigste mediegigantene Google og Facebook holder til, der tenkte jeg på det store spennet mellom det ideelle og markedskreftene, mellom hardt arbeid og utenkelige goder, mellom rik og vellykket og hjemløs, fattig og mislykket. Jeg tenkte på de uendelige mulighetene som finnes i de digitale verktøyene og hvor liten vår store verden er blitt. Og viktigst av alt: Jeg tenkte på at uansett tekniske muligheter, løsninger, plattformer og algoritmer: De historiene som hardtarbeidene og modige journalister forteller fordi de ikke kan annet, er de som også nå forandrer verden. Så har jeg blitt styrket i troa på den lokale journalistikken. Å se makta i korta både lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt er avgjørende. Og alle nivåer er faktisk like viktig. Det har jeg lært.

En blanding mellom et fast opplegg og noe tid til å "studere" litt er bra. Det jeg brukte aller mest tid på var å få avtaler. Det var krevende. Og vær forberedt på at på tross av avtaler: Å få treffe folk fra Facebook og Google, for ikke å snakke om å få komme inn der - det er nesten umulig. Amerikanerne har en tendens til å være veldig imøtekommende i starten, og jo mer avtalen nærmer seg, jo mindre entusiastiske blir de. Mine kontakter, både ved Universitetet i Agder og venner i California, var avgjørende for at jeg fikk avtalene jeg trengte for å få et meningsfullt opphold.