«Americana er når man spiller musikk som ikke er helt ren country, ikke helt bluegrass, folk, blues eller rock...men en blanding...amerikansk folkemusikk» sa Malin Pettersen til meg da jeg møtte henne under Americanafest i Nashville i september.
Hun synger og spiller i Lucky Lips, et av de norske innslagene under festivalen som ellers samler musikere og band fra hele USA og noen fra Europa.
Og denne store musikkfesten i countrymusikkens hovedstad var et godt utgangspunkt for min reise i søken etter røttene til populærmusikken (bluesen, jazzen, rocken, popen) som har vært en stor del av livet mitt i jobben både som journalist og som mangeårig musikktekniker/produsent. Men også privat siden barndommen med oppvekst i korps, årevis med spilling i band og utdanning på universitetsnivå innen musikk.
Prosjektet var å oppleve og føle på kroppen utgangspunktet for mye av den musikken jeg har jobbet med i så mange år, og som fortsatt er en stor del av arbeidshverdagen min.
Dette gjennom å besøke tre sentrale steder for blues, rock, jazz og pop-utviklingen: Nashville, New Orleans og Memphis. Både for å oppleve musikken LIVE men også se stedene, folket, institusjoner, muséer og alt som er rundt dette kulturuttrykket. For læring og for å hente inspirasjon til mitt arbeide i NRK.
Jeg startet reisen med Americanafest i Nashville, som ble en uke med utallige konserter og seminar der tema er denne litt uklare betegnelsen americana.
Dagene gav store musikalske opplevelser, om det enn var akustiske band med tradisjonelle instrumenter, skikkelig rocka elektriske eller solo trubadur-aktige artister, som hver på sin måte gav sin versjon av denne musikken.
Festivalen har også et bredt seminarprogram der mange tema var oppe, f.eks et meget interessant opplegg omkring den afroamerikanske betydningen for americanamusikken der bl.a LeadBellys musikk var framtredende.
Alle musikerne jeg hørte holdt også høyt nivå.
Og de bygger videre på arven fra folkemusikken via Hank Williams til da Willie Nelson, Johnny Cash og Merle Haggard brøt ut fra den mer industrialiserte og striglete countryen som regjerte i Nashville og startet det som fikk betegnelsen «outlaw».
Byen har jo også andre tilbud til musikerne.
Instrumenter f.eks. Jeg var innom hos Gruhn Guitars. En av de større musikk og instrumentforhandlerne i området. Der alt innen strengeinstrumenter finnes, bl.a med en stor avdeling med gitarer fra den legendariske Martin-fabrikken. Gitarer som enhver musiker higer etter.
Klær skaper folk sies det, og klær skaper i hvert fall stjerner. Mange av de har tatt turen til Manuel Culture clothing. Det gjorde jeg også. Bilder av Johnny Cash, Patsy Cline, Elton John etc. henger på veggene iført fantastiske kostymer fra Manuel. Noen av klærne er også utstilt i butikken, og har du penger nok, og lyst til å bære noen av disse kreasjonene, så er det bare å bestille.
Når man først er i Nashville kommer man jo heller ikke utenom den mer kommersielle delen av countrymusikken.
Som man får et godt bilde av når man besøker Country Music Hall of fame, der historien fortelles både med utstilte instrumenter, klær, biler og egentlig alt omkring denne musikken. Samt filmer der stjernene forteller sine historier.
Grand Old Opry, MÅ man også besøke.
Den ligger litt utenfor sentrum i en enorm bygning.
Omvisningen der tar deg rett inn i salen der radiosendingene foregår for åpen scene og stor sal.
Men vi kommer også bak scenen og får oppleve artistinngangen, garderobene og greenrommet artistene sitter i like før de skal inn på scenen.
Listen på store navn som har vært i disse rommene er jo imponerende, og det gjør at man faktisk føler litt på spenning når man går inn på scenen og ser tribunene åpne seg foran, sjøl om de er tomme.
Litt spesielt er det også å stå på den runde parkett-biten med hovedsang-mikrofonen, der alle stjernene synger.
Dette er nemlig en liten bit av scenegulvet som ble skjært ut da «Opry'en» flyttet fra The Ryman Auditorium inne i Nashville sentrum til sitt eget hus. Så dette er bokstavelig talt «hellig grunn».
Ryman Auditorium var også stedet for den store prisutdelingen under Americanafest.
Denne TV-sendte seansen samlet noen av de største stjernene innen sjangeren f.eks Rosanna Cash, K.D.Lang, Buddy Guy og Irma Thomas. Sistnevnte fikk hedersprisen og takket med å synge en av sine store låter: Time Is On my Side...en låt som Rolling Stones plukket opp i 1964 og fikk en slager med.
Thomas med den fantastiske stemmen er en av de fargede/svarte stjernene fra New Orleans, men når man er i countryhovedstaden legger man jo merke til at musikerne hovedsakelig er hvite. Både de som spiller den mer kommersielle utgaven av musikken i barene rundt musikkgaten Broadway, men også de som deltar under Americanafest.
Og det kommer kanskje av at utgangspunktet er musikken de europeiske innvandrerne tok med seg til USA.
Derfor blir overgangen merkbar etter at man har kjørt vestover langs Interstate 40 fra Nashville til Memphis.
For når man går ned musikkgaten der, Beal Street, er forskjellen påtakelig.
Her er blandingen svarte og hvite ganske jevn og musikken mye mer orientert mot rock og soul.
Og det er jo ikke tilfeldig.
Her møttes historien til svarte fra bomullsområdene og de hvite fra industrien, for å si det enkelt. Og da var det jo naturlig at dette ble fødestedet for rock´n´roll, men også soulmusikken, og alt som er midt i mellom.
I Bealstreet opptrådte alle musikerne, der kunne man treffe Duke Ellington, Jerry Lee Louis og BB King, som også fikk sin egen bluesklubb der etterhvert, og som fortsatt ligger ved «inngangen» til Beal.
Musikkstudio vokste fram, Sun Records og Stax der artister som BB.King, Carl Perkins, Carla Thomas, Booker T & The MG´s, Sam and Dave, Otis Redding og utallige andre fikk sjansen og mange ble store stjerner.
Men det som var like viktig var at her så man helt bort fra hudfarge, noe som var nærmest uhørt i andre deler av USA der rasesegregeringen var utbredt.
Så lenge musikken var ekte, nyskapende og låt bra var alle velkomne i Memphis noe som en tur i Memphis Rock´n´Soul-museum forteller alt om.
Men denne musikken fikk ikke den store suksessen eller utbredelsen før Elvis kom på banen.
Med røttene i den svarte musikken, men samtidig mulighet til å nå de store masser av hvit ungdom, satte han igang rock´n´roll-toget. Og intet kunne stoppe det.
Med alt dette i bakhodet var det derfor spesielt, og interessant, å besøke Graceland.
I Elvis´hjem går man gjennom de samme rom som han levde i og får historien veldig tett på kroppen.
Samtidig får man et inntrykk av den enorme industrien som ble bygd opp rundt stjernen...og som kanskje ble hans bane til slutt.
Men min «pilegrimsreise» går videre.
Den hvite leiebilen tar meg sørover langs interstate 55, målet er New Orleans.
Etter 6 timers kjøretur er jeg i et annerledes landskap, det er fuktig luft, varmt, over 30 gr. Rundt vegen er det sump, merkelige trær og nesten ingen hus, før man plutselig er i New Orleans.
Når man går i gatene i French Quarter hører man mange typer musikk.
Den sagnomsuste Bourbon Street er nå blitt en turistgate, eller kanskje turistfelle vil mange si. Glorete lysreklamer, tilbud om drikke, mat og mange andre, mer eller mindre, lyssky aktiviteter. Musikk er det i alle barer, men repertoaret er omtrent det samme som man kan høre i en norsk bar.
Tar man seg lenger ned i byen, mot Mississippi, finner man Decator street, mange turister også her, men musikken begynner å ligne mer på den miksen New Orleans er kjent for. En blanding av soul, rock, cajun, fransk, funk...som vi kjenner fra Neville Brothers, The Meters, Dr. John og Little Feat.
Og går man enda lenger ut fra sentrum kommer man til Frenchmen street der musikken heller enda mer mot jazz. Der man kan høre en tubatrio, med vaskebrett, sang og gitar (The Tin Men), et trad-jazz orkester med full blåserekke eller en litt mer cool jazztrio.
I en lokal musikkforretning fikk jeg tips om å dra enda litt lenger ut av sentrum, til St. Claude street. Færre turister, mer lokalbefolkning og enda «hottere» musikk. Og det viste seg å stemme, artig opplevelse!
Jeg var også heldig og havnet i en Jazzbegravelses-aktig parade. Alt dette varianter av musikken New Orleans har gitt oss.
En tur med hjuldampbåt på Mississippi var også en opplevelse i den varme skumrende septemberkvelden. Her også med trad-jazzorkester på plass, som også gav oss en New Orlans-versjon av Don´t Worry Be Happy, som jeg tror den godeste Bobby McFerrin ville smilt lykkelig over.
Et annet viktig musikalsk sted i byen er The Preservation hall.
Som navnet tilsier ble konsertsalen åpnet i 1961 for å ta vare på trad.jazz-historien til byen.
Der kan man fortsatt oppleve denne spesielle jazzformen, framført av fremragende musikere som både har musikken inne, men også er entertainere. Så publikum lo godt mange ganger i løpet av timen konserten varte.
En kommer jo heller ikke utenom en av byens virkelig store sønner, Louis Armstrong, som gjorde så mye for at jazzen nådde et større publikum. Han har fått en park oppkalt etter seg, et flott sted å slappe av litt i den ganske påtrengende og fuktige varmen.
Kveldsturen hjem etter en begivenhetsrik dag i New Orleans setter igang mange tanker.
Musikken er der hele tiden, både fra barene, men også fra alle gatemusikantene. Alt fra trad.jazz-band med blåsere som spiller så høyt de kan, for å prøve å overdøve den neste som er en rapper med eget rytmekomp på høyttaler. Så den moderne musikken er også tydelig til stede sammen med tradisjonen.
Et tankekors er likevel å se de unge guttene, sikkert ikke mer enn 6-7 år, som seint på natta sitter midt blant berusede og høylytte turister og slår på sine plastbøtter i håp om å tjene noen dollar.
Fattigdommen er aldri mer enn et gatehjørne unna i New Orleans og det er spesielt å være en av turistene som går langs Decator street. Der man passerer porten til The French Marked, ikke langt unna der slavehandelen foregikk den gang.
Jeg har forsøkt å beskrive relevansen gjennom avsnittene ovenfor. Jeg mener at det å oppleve denne musikken og kulturen rundt, samt stedene den har oppstått, gjør meg bedre i stand til å formidle historier og lage bedre radio/TV-innhold om musikk. Både gjennom å få nærmere kunnskap om bakgrunnen men også gjennom å høre hvordan musikken framføres og låter der, for å kunne ha en enda bedre basis for å vurdére kvalitet og gjøre gode valg til glede for våre lyttere/seere.
Litt vanskelig å lage en vurdéring siden jeg la opplegget sjøl. Men synes vel at jeg fikk utnyttet dagene godt. Både valg av steder å besøke, valg av bosted fungerte godt i alle tre byene. Tror også det var en god idé å leie bil og kjøre deler av turen. Det gav en mer-opplevelse av det amerikanske samfunnet.
Det var en stor fordel å være presseakreditert til Americanafest. Det gjorde tilgangen til konserter og artister mye enklere.
Uber-appen («taxi») fungerte utmerket i alle tre byene. Forsøkte Lyft-appen bare en gang, da kom det ingen bil, så jeg holdt meg til Uber.
AirBnB fungerte godt, i allefall for meg i Nashville og Memphis. I New Orleans valgte jeg å bo i den gamle norske sjømannskirken, et meget godt og hyggelig valg! (http://www.jazzchurch.us/)
Å leie av Avis kan være utfordrende. Hadde avtale via Berg Hansen (reisebyrå), der km-pris var innebygget i prisen. Men da leiebilen skulle leveres i New Orleans kom det plutselig en ekstraregning på 211$ (ca 1720 kr), lite hyggelig opplevelse.