Logg inn

Fotojournalistikk med iPhone

Lyset i gårdsrom
Lyset i gårdsrom
  • Lyset i gårdsrom
  • Bilverksted
  • Kikkbokser
  • Musikkgruppa i gata
  • Studier i en vinduspost
  • Lørdagsskole
  • Næring i Trinidad
  • Santa Ana
  • Kjærlighet kikkbokser
  • Kikkbokser
  • Duer
  • Reiserute kart

Beskriv prosjektet ditt.

Med iPhone og iPad som reportasjeverktøy En rapport fra STUP Av Veslemøy Hvidsteen og Gunnar Grønlund 

Konklusjon: Smarttelefonen, i vårt tilfelle iPhone, gir enkel tilgang til miljøer. Men på Cuba hadde vi sjelden problemer med å få tatt bilde med speilrefleks heller. Der var like ekskusivt / oppsiktsvekkende med smart-telefon som stort kamera. Bildekvaliteten kan være særdeles god, men går klart ned i lite lys. Bildene holder i alle fall til bruk på webben. Vi har sammenlignet med speilrefleks-kamera og det holder lenger i lite lys. Utløser på kabel til hodelelefoner på iPhonen, er til stor hjelp. Folk vil gjerne se bildet og den gode skjermen på telefonen fungerer fint for framvisning. Telefonen skaper kontakt der vi mangler språk. Vi kan ikke spansk.

Målsetningen; Vi skulle i dette prosjektet beskrive bruk av iPhone og iPad som journalistisk verktøy. Vi skulle bestrebe oss på å lage historier som illustrerer det vi beskriver av fordeler og ulemper i forhold til tradisjonelle arbeidsmetoder og verktøy. Videre var målsetningen å ta opp og raffinere stillsfotografering for oss begge. Verktøyet er iPhone og iPad for skriving og eventuelt fotoredigering.

Bakgrunnen er at vi ser at terskelen for historiefortelling er blitt lavere knyttet til ny teknologi. Telefonene er raskt blitt mye bedre på multimedia. Er det mulig for journalister å reise bare med iPhone eller tilsvarende smart-telefoner? Hva betyr dette for kringkastere og andre nyhetsformidlere? Hva betyr dette for historiene? Vi har i dette prosjektet også hatt med et speilreflekskamera Nikon 3200, for å kunne sammenligne kvalitet og tilgjengelighet til miljøene vi oppsøkte. Hensikten var altså å prøve å komme tettere på folk og miljøer med denne type opptaker / verktøy. Vi ønsket å finne ut av om dette bidrar altså til annerledes historier og kanskje bedre journalistikk. Men det utfordrer oss også på presseetiske spørsmål. Hva gjør dette med med utsatte grupper og enkeltmennesker? Blogging underveis, slik vi hadde antydet i søknaden, var ikke mulig da vi bodde privat og internett ikke var tilgjengelig. 3g finnes ikke på Cuba. Vi mener NRK er tjent med å øke kompetansen på stills fotografering. Det er åpenbart at de bærbare enhetene kommer til å bety mye for bransjen vår. Vi ønsker å være i forkant av denne utviklingen. Aktualisering: Smarttelefonenenes kvaliteter og funksjonaliket har i en periode nærmest parkert salget av “point and shoot”, konsumentkamera. Også bruk av speilreflekskamera er rammet. Dette har vi ikke forsket på, men vi ser av statistikken på Flicker at iPhone 4 , 4S og 5 er ledende på opplasting. Årsaken er funksjonalitet og tilgjengelighet. Kamera er alltid med oss. Automatikken er god og ikke minst finnes det publisering direkte fra der bildene blir tatt. Det siste året har kompaktkameraene tatt etter og funnet løsninger med direkte levering til en eller annen “sky”, og viktigere Facebook og Youtube, for video. I høst har den store interessen for Instagram vist hvilken kraft det er i bildespredning. iPhone som journalistisk verktøy: I 2012 hadde NRK en stor satsning på iPhone som verktøy. Kompetanseavdelingen holdt ikke mindre enn 17 dagskurs i temaet. Hovedvekt var opptak og direktelevering til radio, men også stills og opptak av video fra hendelser til nett og TV. Apple og etter hvert de andre leverandørene, har laget et godt økosystem gjennom sine nettbutikker for software, eller apper, som det kalles. Det finnes hundrevis av gode aktuelle apper for journalistisk arbeid. Når det gjelder fotografering, kommer en langt ved bruk av standard kamera-appen. Verktøy for levering fra felt drøftes ikke i denne rapporten, da vi ikke kom borti internett på vår reise på Cuba. Vi har derfor heller ikke brukt iPhone eller iPad til bearbeiding i noen særlig grad på turen. iPad på en slik tur er allikevel et flott og viktig verktøy. Den har blitt brukt som kart/ GPS, notisblokk og skriveverktøy for historiene. Resultater i kortform: Vi har vært på reise i 14 dager. Vi har tatt ca 2000 bilder hver. Vi har kjørt ca. 215 mil og vi har tatt opp ca. 25 haikere Vi har skrevet historier underveis og fortsetter det arbeidet nå. Vi har lagt vekt på å oppsøke forskjellige lag av folket og har derfor bodd privat i “Casa Particulare”. Vi har oppsøkt mange kirker og kirkesamfunn, musikk og dansemiljø, sett på orkanens Sandys herjinger og sett spesielt på hvordan folk får tildelt sin kvote av daligvarer i revolusjonens Cuba. Vi har lagt vekt på å få tillatelser for å ta bilder. “Sneaky” kamera er brukt bare leilighetsvis. Ved å snike til seg bilder, må bilden bare brukes som anonyme illustrasjoner og da kommer vi ikke til historiene til den enkelte. Ingen av oss snakker spansk, så det var en utfordring. Kan bildene vi tar være en døråpner for å komme inn i miljøene / historiene? Historiene vi har skrevet er derfor til en viss grad oppdiktet, altså ikke nødvendigvis helt sanne. Reiserute: 4-6/1 Oslo –Varadero 6-8/1 Camaguay 8-10/1 Santiago De Cuba 10/1 Camaguay på nytt 11-13/1 Trinidad 13-18/1 Havana 18/1 Varadero-Oslo Vi leide bil i hele perioden. I Varadero tok vi bilder av turistområder, men også en rekke bilder i bo-områdene for de som betjener turistene. Turismen har ikke bare gjort godt. Vi finner prostitusjon og alkoholisme blant folk. Hovedhensikten i Camaguay er å møte en fattig familie som lever under uverdige forhold i utkanten av byen. Det lukter kloakk og taket lekker hos familien. Sønnen i familien er nå gift i Norge. Bildet viser hvor et multiplum av bilder er tatt. Dette er metadata fra iPhonens GPS . Hovedhensikten I Santiago er å oppsøke herjingene etter orkanen Sandy som blåste bort 15000 hus og skadet ti ganger så mange. Vi traff flere berørte. Vi så også på det religiøse livet blant folk ved å oppsøke diverse religiøse kirker og organisasjoner. Vi filmet og tok bilder på en danseskole for ungdom. I Santiago feiret de 60 årsjubileum for Fidels Kastros innsats i revolusjonen. Vi tok bilder av et demonstrasjonstog som gikk fra Santiago til Havana. Det er 86 mil. På veiene mellom byene fikk vi nærkontakt med folk på landsbygda, gårder og jordbruk på Cuba i dag. Trinidad står på UNESCO sin liste over verneverdige byer. Vi konsentrerte oss om vanlige folks liv og levned. Vi tok blant annet bilder på barneskole og en nedlagt kirke. Havana er storbyen med 2 millioner innbyggere. Her fant vi de største klasseskillene. Bilder dokumenterer livet til fattige mennesker som bor i hus som skal repareres med støtte fra UNESCO. Husene står i dag som forfalne og livsfarlige skjelett. Jeg er i Havana Vieja. Gamlebyen står på UNESCOs liste over det som må tas vare på, men veien er lang til denne skjønnheten er tilbake i storheten på begynnelsen av 1900 tallet. Vi går inn i et gårdsrom og blir formelig dratt videre inn av lys som blandes med støy og blir guddommelig. Trappa er av marmor og etter hvert som jeg går oppover blir den smalere og i tre. Store deler av huset og omliggende bygårder er rast sammen. Trær vokser ut fra gesimsene på omliggende fasader. I trappa står Manoela og vifter meg videre. -Kom å se. Hva vil hun vise? Ingen ting. -Bare gå oppover, vifter hun. Først et bilde? Hun er sjenert og vil ikke ut i lyset sånn med en gang. Så dukker Alexander opp. Han går foran. Vi kommer opp på taket og kan se rett bort på Capital som må ha samme arkitekt som Capital Building i Washington. Han vinker oss inn under et blikktak og viser stolt fram hjemmet sitt på taket. Her er et soverom og et rom med to stoler some er kjøkken. Han blar i et album og viser meg bilder av en gutt. -Han er min gutt. 6 år. Etterpå vil han lede oss videre. -Kom- Greier du å gå opp denne stigen. Det er ikke noen stige, men armeringsjern sveiset som hjelpemiddel for å klatre til neste tak. Her oppe ser jeg enda mere tak og forfaldne gårder. Søylene etter gammel storhet står fortsatt igjen. Han åpneren en dør til et skur på taket, og der er duene. Han tar opp en luke og duen kommer ut og lar seg klappe på. Så flyr den ut i friheten. Det restaureres og bygges i neste kvartal. Arbeiderne viser meg matkuponger. Køen står lagt ut i gata. Alle ler og vinker oss inn. Ris, bønner, erter, noe kylling og brød. Lønningene i bygningsbransjen og revolusjonens Cuba, er ikke høye, men ingen sulter forteller de. -Maten her er god. Utenfor Casaen der vi bor er en villa og ved innkjøringen er der satt opp et skydd av bølgeblikk. Garasje, står det. Tre karer tar imot de som trenger mekanisk nevenyttige folk og tjenester. Carlos er eldst og justerer gjengene og vinkelen på en rørovergang. Jeg ser tre skrustikker. Om ikke lenge kommer en Lada. Her skal bremsepumpa bytes. Bremseveske tappes i et glass. Ingen ting skal gå til spille. På veggen henger bilder av paven, men der er og en buddafigur. De trenger kanskje være religiøs i dette landet, om de skal kunne holde alle de gamle maskinene gående. Det er lett å jobbe med iPhonen. Vi peker mot noen og spør om vi kan ta bilde. Ansiktsgjennkjenning finnes på 4S- og 5- telefonen. Grønn firkant. Klikket gjør vi på hodetelefonens lednings + (volum)-knapp. Noen ganger må vi dvele litt før vi klikker. Kamera trengert litt tid for å fokusere Deretter viser vi gjerne fram bildet og de smiler. Ofte inviterer de oss inn. Det er ingen sjenanse å spore når de viser dålige og uverdige boforhold. Vi lokkes mot lyset. Det er nok et portrom, eller egentlig er det inngang til et hus uten tak. Dougla kikker nyskjerrig på oss. -Kom inn.. Vi har ingen spåk, men veiver med telefon og kamera. Ja vi kan ta bilder. Jeg finner aldri ut hva han er for slags kar, eller den detaljerte historien, men han ser ut som har trenet mer enn de fleste. Han viser oss inn i den innerste kroken. Hvorfor vet jeg ikke.Der ligger det bare sigarettesker. -Banjo spør jeg -doen? -No - Han peker inn i et annet mørkt avlukke. Jeg trenger ikke inn dit, føler jeg. -pardon- ups Jeg tår på en tynn treplate som sklir. Han tar den til side. Det er kloakken, eller i alle fall avløpsvann. Vi får se soverommet. Litt uryddig, men gutterom skal jo være det. Dessuten er her bare en seng. Ingen skap, ingen stol eller hylle. Bare seng. Kjøkkenavdelingen har et av fire gassbluss i orden. Et bilde henger på veggen. -Familia? Han peker inn i nok et rom. Jeg ser en eldre dame ligge på en seng. –enfermo, sier han. -syk Da vi er på vei ut kommer ei jente. De klemmer på hverandre og vi tror det er kjæresten. Hvis det er bilde av en ting, vil jeg kunne bestemme eksponering og focus ved å trykke på objektet med fingeren… hvit firkant dukker opp. Alikevel ser vi stadig at kamera må stå i ro. Alt blir ikke skarpt. Bevegelse av objektet øker faren for uskarpe bilder. VM som også jobber med speilrefleks har større sjangse for å få skarpe bilder i første klikk. Men hun har ikke fordelen med å kunne skyte i vinkel. Med iPhone kan vi stikke kameraet innenfor vindusgitter og rundt hjørner, om nå det er et poeng. Om jeg trenger å begge hender på kamera og display, kan jeg i enkelte tilfeller velge å ha utløser mellom tennene. Utløser, og for så vidt andre funksjoner på skjermen, trenger en viss presisjon slik at ikke instillingene samtidig forandres eller frontkamera plutselig velges. Motlysfotografering, det vil si at sola treffer linsa, må ungås på iPhone. Å bruke en hand for å skjerme lyset fungerer dårlig grunnet den vide linsa. Zoomen på iPhone er digital og ikke til særlig hjelp. Vi oppnår det samme i bearbeiding. I lite lys må iPhonen stå helt rolig, og det blir forsterkningsstøy. iPhone har 8 megapixler, men de er ikke store nok, og det går ut over lysfølsomheten. Der bildene trenger at vi fokuserer ett sted og eksponerer et annet, f. eks. ved motlysfotografering, bruker vi appen Camera+ Videre bruker vi gjerne kamera-appens HDR funksjon. Den tar raskt 2 bilder og lager to kopier av bildet. Første bilde er ubearbeidet, og nummer to er de to bildene prosessert sammen. Her tas det hensyn til høylys og lavlys. Dette fungerer bra når motivet står rolig. Minne i kamera fylles naturligvis raskere opp, men det er ikke noe problem på denne turen. Og videre tar det litt lenger tid før vi er klar for et nytt skudd. To halvnakne unge gutter leker under flamboytreet som flankerer ruinen av Santya Ana. Kirke ble bygget på1700 tallet. Nå er det bare et skall. I det som utgjorde hovedskipet lukter det stramt av urin og ekskrementer fra sau og mennesker. En kondom ligger på høyre side der hvor de kondisjonerte og almuen hadde sine plasser på gudstjenesten den gang. Foran kirken på Plaza Santa Ana forteller en local mann med Havana Club på skjorteermet at UNESCO som har betalt så mye i denne byen, vil bygge opp igjen kirken, men at paven ikke tillater det. Han mener det bør gjøres. Neste år fyller byen 400 år. Den ble grunnlagt i 1514 men de flotte bygningene i gamlebyen skyldes jordeierne som gjorde seg rike på sukkerproduksjonen i dalen bak byen. Trinidad stod for en tredjedel av sukkeret på Cuba. Jeg rusler den brolagte veien fra Santa Ana bort mot min Casa Particulare. Steinene i veien er så gamle og røft bygd at reimene i sandalene mine slites alle veier. Her går avløpsvannet rett i gata. Jeg møter to gamle karer som er på vei hjem etter dagens økt der nede blant turistene i selve den vernede delen av byen. Trinidad er fortssatt en gullgruve. De stiller seg opp med rynkene sine og hattene og en sigar i kjeften. Noen ganger er det lurt å ha med høna for å få optimal oppmerksomhet. En CUC for et bilde en en god dagslønn i landet hvor en lege tjener 20-25 CUC i måneden. For min Casa koster det 25 CUC pr Habitacion (rom). Businessen er allikevel vanskelig for noen. Hver måned skal myndighetene ha sine 300CUC for retten til å drive bedriften. Og det er enten du har leid ut eller ikke. Ellers er livet her øst for gamlebyen i Trinidad, rolig. Det høres mest haner som galer og noen tramp fra hestedrosjene mot broleggingen når de går til og fra Santa Ana med turister som kommer til byen. Elvira har fått seg ny blyant og med gull på toppen. Fargestifter finnes også. Hver lørdag kommer hun og de andre barna til Casa De Cultura for å lære å tegne. Når de blir større skal de få male. De flinkeste får tegningene på veggen sånn at alle kan se. For ministerie og revolusjonen er det viktig at den kommende generasjon får et inntektsgrunnlag og her Trinidad kjøper turistene sånt noe. Ikke alle kan bli musikere. På Casa De Cultura gis det også leksehjelp og opplæring i tegnspråk for de som trenger det . Når det blir varmt, går Elvira til vinduet mot gata. Gjennom gitteret stikker turistene kameralinsene sine. Da blir hun og de andre barne filmstjerner og er de heldige får de se bildene etterpå. Det gir stolthet. Bildene flyr til fjerne land og noen langt borte kan se hvordan revolusjonen på Cuba har lykkes. Utenfor skolen lyder musikk. Det er gamlegutta som har tatt oppstilling midt på blanke formiddagen med instrumentene sine. Lyden kastes mellom murveggene i den trange gata og liver opp på skolen. Ovenfor musikkgruppen sitter Pedro. Han nyter godt av at turistene stanser opp. Pedro har mistet den ene armen fra albuen og ned. Turistene og kulturhuset er bra for Cuba og Trinidad. Til slutt i denne rapporten vil vi takke STUP-styret og våre respektive ledere for velvilje og økonomisk støtte. Vi har til intensjon å jobbe videre med de ca. 4000 bildene som utgjør råstoffet og det burde være mulig både å lage en informativ webside, utstilling med enkeltbilder eller bildereportasjer og historier i ettertid. Vi får se hva vi får til. Mvh Gunnar Grønlund og Veslemøy Hvidsteen

Hva gjør dette relevant for deg?

Observasjonene var av en slik karakter at de direkte vil gå inn i min kursportefølge, mobiljournalistikk

Hva syns du om prosjektet/kurset? Pluss og minus.

svært vellykket

Nyttige tips for andre som vurderer noe liknende?

Ta kontakt med undertegnede.