Story- seminar med Robert Mckee

Jeg deltok på Robert Mckee sitt aller siste Story-seminar i London. Mckee er kjent som en slags guru når det kommer til historiefortelling for film og tv. Boka hans «Story» er pensum på medieutdanninger over hele verden og i mange år har han holdt seminarer i Los Angeles, London og New York. Han begynner å bli en voksen mann, og i høst holdt han sine siste seminarer før han la opp.

Dette er relevant for meg da jeg jobber med å utvikle historier for film og tv, og manusarbeid er en viktig del av jobben min. Boka hans er et godt verktøy å ha med seg uansett hva man skulle drive med når det gjelder historiefortelling.

Robert Mckee er jo en karakter i seg selv. Han er 81 år, hoster og begynner å bli dårlig til beins, men det er tydelig at det er dette han lever for. Opplegget er intenst. På én dag kjører han fem 1,5-timers økter, med en lunsjpause og noen kortere pauser. I pausene kan man komme opp å stille spørsmål. Den første dagen før oppstart, hadde han en lengre «rant» om alt vi ikke skulle gjøre; Det var mobilforbud, ikke lov å ta bilder, ikke lov å stille spørsmål fra salen, ikke lov å forlate salen underveis i opplegget og nåde deg om du kom for seint. Skulle man stille et spørsmål i pausen, måtte det gå på det han hadde snakket om, han var ikke interessert i å høre om folk sine manus og under ingen omstendighet var han interessert i å høre om hva folk drev med eller deres livshistorie. Som han sa; «I don’t fucking care». Han gjorde det også klart at han kom til å banne og snakke om religion, sex og politikk og hva han ellers hadde lyst til, og om det var noen som ble lett krenket, noen «snowflakes» som han sa, så visste de hvor døra var. Klar tale der altså. 1,5-times øktene ble gjennomført stort sett ved at han satt på en scene og pratet, og så godt som uten visuelle hjelpemidler. Det er tydelig at han har gjort dette noen ganger før, og har du lest boka er du i stand til å ligge litt foran og se hva som kommer. Jeg synes likevel det er imponerende at en gammel mann på en scene kun ved hjelp av snakketøyet er i stand til å holde på oppmerksomheten i den grad han gjør. For der er Robert Mckee god. Det er en blanding av fag, filmreferanser, personlige historier og synspunkter. Når det gjelder særlig de personlige anekdotene, er noen av dem interessante og morsomme, andre noe utdaterte og noen til og med ubehagelige. Det er tydelig at han har fortalt dem noen ganger før, selv om noen av historiene skal framstå spontane. Men han forteller dem likevel godt. I tillegg til at Robert Mckee er en opplevelse i seg selv, er det mye å få ut av dette faglig. Noe av det jeg var litt bekymret for på forhånd, var at boka er publisert rundt årtusenskiftet, og at flere av referansene er litt gamle. Jeg ble positivt overrasket over at selv om han hovedsakelig tar for seg filmene det refereres til i «Story», drar han også inn noen nyere eksempler, og tar også for seg den nye æraen av tv-serier på de store strømmetjenestene. Jeg skulle likevel ønsket meg enda mer av det siste. Alt i alt var dette veldig lærerikt, og det var også svært hyggelig å bli kjent med folk fra hele verden som var interessert i det samme. Den siste dagen var satt av til den kjente gjennomgangen og analysen av Casablanca og det skuffet ikke. Så holdt han for siste gang avslutningstalen sin, som er en slags blanding av fag, filosofi og meningen med livet. Riktignok etter at han han hadde sunget de fleste versene i «As Time Goes By». Og da hele salen reiste seg og klappet, lenge, ble det vanskelig for Mckee å holde maska og han skyndte seg ut.

Jeg har vært borti «Story» tidligere, men valgte å lese den fra perm til perm før seminaret. Det er jeg veldig glad for at jeg gjorde, da han i det store og hele går gjennom hele boka. Det gjorde det mye lettere å henge med når jeg hadde innholdet friskt i minne.